Jeg leste nettopp i VG om at Norge er med på å slette Kongos milliardgjeld. Norge på sin side sletter 130 millioner kroner. Tidligere har jeg lest at Norge gir bistand til Kongo på ca 150 millioner i året.
Det ufattelige er at de ikke behandler nordmenn og Norge med mer respekt. Saken til Moland og French har jo vært en farse fra dag én, godt hjulpet av en til dels tvilsom dekning i norske medier. Nordmenn som utfører kriminelle handlinger i andre land må selvsagt straffes for dette, men det har man jo vitterlig ingen gode beviser for at Moland og French har gjort. Etterforskningen var en vits og rettsprosessen patetisk.
Alle mennesker skal jo behandles med respekt, uansett hvor de kommer fra. Men man skulle jo tro at Norges betydelige bistand gir dem en grunn til litt ekstra varsomhet. Jeg kjenner ikke saken så fryktelig godt, men jeg får jo inntrykk av at norske myndigheter ikke har brukt nok press mot kongolesiske myndigheter.
Man gir ikke hundrevis av millioner til et land som behandler ens egne borgere så respektløst!
fredag 19. november 2010
fredag 2. juli 2010
Andrew Garfield - hva nå?
Jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å skrive noe om Supermann-filmene på denne bloggen. Jeg så eneren og det holdt vel. Superheltfilmer er ikke helt min greie. Tobey Maguire er vel heller ikke en så fantastisk skuespiller? Nå kan vi altså lese at Andrew Garfield har fått rollen som Spiderman i den neste filmen om mannen i kondomdrakt. Jeg skal holde meg for god til å si noe om superheltgreiene, men Garfield er vitterlig en skuespiller jeg kjenner fra før. Tidligere i denne bloggen har jeg lagt ut min umiddelbare reaksjon og tanker rundt filmen "Boy A", hvor Garfield har hovedrollen. Han er en meget dyktig skuespiller og man kan jo alltids håpe på at et slikt talent vil satse videre på litt tyngre roller.
Kan en slik superheltrolle spolere eller vanskeliggjøre hans fremtid som "seriøs" skuespiller? Denne filmen handler riktig nok om forhistorien, men noen veldig kunstneriske ambisjoner har filmskaperne neppe. Det blir nok en lett underholdningsfilm med kjempebudsjett og masse effekter.
Johnny Depp er en skuespiller som har tatt mange bevisste valg og styrt unna en del lette prosjekter som en mann med hans utseendemessige utgangspunkt godt kunne ha rotet seg borti. Han begynte med tv-serien 21 Jump Street, men begynte ganske raskt å ta bevisste valg. Det eneste jeg virkelig ikke forstår
meg på er alle disse hersens piratfilmene. Uansett, for hans vedkommende har meg bekjent aldri størrelsen på pengesekken vært det styrende element. Han har bevart en kunstnerisk integritet. Jeg mener ikke å si at alle store filmprosjekter nødvendigvis er søppel. Vi har en rekke eksempler på det motsatte i filmhistorien.
Jeg håper i alle fall at verden får se Andrew Garfield i flere gode filmprosjekter hvor han får vist seg frem som den gode skuespilleren han er. Please.
Kan en slik superheltrolle spolere eller vanskeliggjøre hans fremtid som "seriøs" skuespiller? Denne filmen handler riktig nok om forhistorien, men noen veldig kunstneriske ambisjoner har filmskaperne neppe. Det blir nok en lett underholdningsfilm med kjempebudsjett og masse effekter.
Johnny Depp er en skuespiller som har tatt mange bevisste valg og styrt unna en del lette prosjekter som en mann med hans utseendemessige utgangspunkt godt kunne ha rotet seg borti. Han begynte med tv-serien 21 Jump Street, men begynte ganske raskt å ta bevisste valg. Det eneste jeg virkelig ikke forstår
meg på er alle disse hersens piratfilmene. Uansett, for hans vedkommende har meg bekjent aldri størrelsen på pengesekken vært det styrende element. Han har bevart en kunstnerisk integritet. Jeg mener ikke å si at alle store filmprosjekter nødvendigvis er søppel. Vi har en rekke eksempler på det motsatte i filmhistorien.
Jeg håper i alle fall at verden får se Andrew Garfield i flere gode filmprosjekter hvor han får vist seg frem som den gode skuespilleren han er. Please.
mandag 28. juni 2010
4 norske soldater drept. Hvordan blir reaksjonene?
Ulike medier melder at 4 norske soldater har blitt drept i Afghanistan. I likhet med mange andre, opplever jeg det spesielt ubehagelig når nordmenn rammes. Det var som å få en liten kalddusj da jeg hørte det på Kveldsnytt søndag kveld.
Nå skal det bli interessant å se reaksjonene fra politisk hold. SV ser vel snart sitt snitt til å sko seg på dette og mer eller mindre si: "Ja, hva var det vi sa?". Akkurat slik som de så sitt snitt til å utnytte oljekatastrofen i både Langesund og USA for sin kamp mot oljeboring i Nord-Norge. Usmakelige som de er.
Nå er det viktigere enn noen gang at vi støtter våre soldater i Afghanistan i deres kamp mot Taliban (ondskap) og ikke kommer med sterke uttalelser i affekt. Jeg ser jo at det på debattforum og blogger nå kommer sterke uttalelser fra folk som nok er opprørte.
søndag 27. juni 2010
Offentlig henretting
Man kan lese i VG at Terje Søviknes uttrykker støtte til Liv Løberg, kvinnens om forfalsket sin egen CV og har jobbet som administrasjonssjef i Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell (SAFH).
Når en betent sak av et slikt kaliber kommer frem i media, så er det utrolig å observere den lynsjestemningen som straks oppstår. Mange klarer rett og slett ikke å holde tunga rett i munnen og ha to tanker i hodet samtidig. Løberg har innrømmet alt overfor VG og vil trolig derfor gjøre det samme overfor politiet. Det hun etter sigende har gjort, er helt klart forkastelig. Men nå er altså saken lagt i politiets hender og vil gå sin gang etter normale prosedyrer. Det vi allerede kan observere og som sikkert vil tilta etterhvert, er hvordan mediene fråtser i saken og inntar en slags lederposisjon i hyeneflokken. De hisser opp folkemengden som roper høyere og høyere etter lynsjing. Alt dette kan man observere i mange ulike blogger og debattforum på nettet.
Poenget mitt med dette innlegget er at det hele er en høyst tragisk sak for Løberg og hennes familie. Hun må straffes for ulovlige handlinger, men det er det altså rettssystemet som skal gjøre og ikke mediene og dets medløpere. La kvinnen møte rettsystemet og ta sin straff. La oss håpe at hun angrer bittert, ikke bare fordi hun har blitt tatt. Hadde vi hatt offentlige steininger/henrettelse i Norge, så hadde mange stilt seg opp på torget i ulike saker. Hyklere alle mann! Ingen går gjennom livet uten å gjøre noe galt, i ulik grad. INGENTING er vakrere enn en synder som angrer på sine ugjerninger og får tilgivelse. Tilgivelse og forsoning er grunnleggende verdier. I en rettsstat må det selvsagt være en konsekvens for gale handlinger, men det arme skyldige mennesket må få en sjanse til å leve videre, hvis det angrer og vil begynne på nytt.
Når en betent sak av et slikt kaliber kommer frem i media, så er det utrolig å observere den lynsjestemningen som straks oppstår. Mange klarer rett og slett ikke å holde tunga rett i munnen og ha to tanker i hodet samtidig. Løberg har innrømmet alt overfor VG og vil trolig derfor gjøre det samme overfor politiet. Det hun etter sigende har gjort, er helt klart forkastelig. Men nå er altså saken lagt i politiets hender og vil gå sin gang etter normale prosedyrer. Det vi allerede kan observere og som sikkert vil tilta etterhvert, er hvordan mediene fråtser i saken og inntar en slags lederposisjon i hyeneflokken. De hisser opp folkemengden som roper høyere og høyere etter lynsjing. Alt dette kan man observere i mange ulike blogger og debattforum på nettet.
Poenget mitt med dette innlegget er at det hele er en høyst tragisk sak for Løberg og hennes familie. Hun må straffes for ulovlige handlinger, men det er det altså rettssystemet som skal gjøre og ikke mediene og dets medløpere. La kvinnen møte rettsystemet og ta sin straff. La oss håpe at hun angrer bittert, ikke bare fordi hun har blitt tatt. Hadde vi hatt offentlige steininger/henrettelse i Norge, så hadde mange stilt seg opp på torget i ulike saker. Hyklere alle mann! Ingen går gjennom livet uten å gjøre noe galt, i ulik grad. INGENTING er vakrere enn en synder som angrer på sine ugjerninger og får tilgivelse. Tilgivelse og forsoning er grunnleggende verdier. I en rettsstat må det selvsagt være en konsekvens for gale handlinger, men det arme skyldige mennesket må få en sjanse til å leve videre, hvis det angrer og vil begynne på nytt.
mandag 31. mai 2010
"For det hjertet flyter over av...
.., det taler munnen". Hvis hjertet ditt er fylt av negative følelser eller hat mot noe eller noen, vil det komme til overflaten. Du risikerer altså at møkka du har innvendig, virkelig flommer over hvis du er spesielt engasjert og taler i affekt.
Jeg leste denne artikkelen i VG i dag. NUPI-direktør Jan Egeland viser nok en gang hvor negativt innstilt og fordomsfull er han er overfor Israel. Han nøyer seg ikke med å forhåndsdømme Israel i denne saken vedrørende skipene med såkalte fredsaktivister, men spyr virkelig ut eder og galle. Her er et sitat: "Fredsbevegelsen er borte, de moderate er borte. Opprettelsen av Israel var et idealistisk prosjekt der FN opprettet en stat for de som overlevde Holocaust. Europeere følte naturlig nok et stort ansvar, og det er noe av grunnen til at Israel synger i Grand Prix. Det Israel med kibutser og idealister som vi ønsket og likte har endret seg til å bli en stormaktsbølle. David har blitt Goliat, sier han."
Dette er jo konsentrert dritt. Her er man innom dannelsen og eksistensberettigelsen til Israel og en utopi om en fredelig og pasifistisk tilværelse for jøder i en liten flik av land midt i et muslimsk og arabisk ormebol. At denne mannen trekker inn Israels deltakelse i Melodi Grand Prix (av alle ting!) i denne sammenhengen, sier jo litt om hans troverdighet. Får Israel delta i Eurovision Song Contest pga. den den europeiske skyldfølelsen etter Holocaust? Eller er det fordi at de omkringliggende islamske diktaturene og bandittstatene ikke anerkjenner Israel og derfor ekskluderer dem fra samarbeide? Flere land i midtøsten er med i den europeiske kringkastingsunionen (EBU), men de vil ikke være med i ESC så lange Israel er med. De anerkjenner ikke jødestatens rett til å eksistere.
Egeland tar heller ikke høyde for det faktum at Israel har vært utsatt for angrep fra omkringliggende bandittstater siden dag én. Ei heller at det er nødvendig for Israel å være STERKE militært med et slikt ekstremt press fra alle kanter. Hvis israelerne(jødene) skulle holdt til i kibbutzer og vært idealister, så hadde ikke staten eksistert i dag. De hadde vært utryddet. Jødene hadde vært jaget på havet. Egeland bryr seg altså ikke om at Israels militære styrke henger sammen med det ekstreme presset utenfra og er deres eneste utvei for å overleve i et ekstremt miljø. I et fritt land som Israel er det mulig å være leve i en hippietilværelse som Egeland drømmer om, men det hadde neppe vært en god strategi for særlig mange i befolkningen...
Han nevner Tyrkia også. Forholdet til Tyrkia råtner på rot. Igjen er jo alt Israels skyld. Man nevner ikke at Tyrkia har fått en noe religiøs (muslimsk) regjering og at det muligens har en sammenheng med stadig dårligere forholdet. Ikke ene og alene, men det er et viktig element, tror jeg.
Jeg leste denne artikkelen i VG i dag. NUPI-direktør Jan Egeland viser nok en gang hvor negativt innstilt og fordomsfull er han er overfor Israel. Han nøyer seg ikke med å forhåndsdømme Israel i denne saken vedrørende skipene med såkalte fredsaktivister, men spyr virkelig ut eder og galle. Her er et sitat: "Fredsbevegelsen er borte, de moderate er borte. Opprettelsen av Israel var et idealistisk prosjekt der FN opprettet en stat for de som overlevde Holocaust. Europeere følte naturlig nok et stort ansvar, og det er noe av grunnen til at Israel synger i Grand Prix. Det Israel med kibutser og idealister som vi ønsket og likte har endret seg til å bli en stormaktsbølle. David har blitt Goliat, sier han."
Dette er jo konsentrert dritt. Her er man innom dannelsen og eksistensberettigelsen til Israel og en utopi om en fredelig og pasifistisk tilværelse for jøder i en liten flik av land midt i et muslimsk og arabisk ormebol. At denne mannen trekker inn Israels deltakelse i Melodi Grand Prix (av alle ting!) i denne sammenhengen, sier jo litt om hans troverdighet. Får Israel delta i Eurovision Song Contest pga. den den europeiske skyldfølelsen etter Holocaust? Eller er det fordi at de omkringliggende islamske diktaturene og bandittstatene ikke anerkjenner Israel og derfor ekskluderer dem fra samarbeide? Flere land i midtøsten er med i den europeiske kringkastingsunionen (EBU), men de vil ikke være med i ESC så lange Israel er med. De anerkjenner ikke jødestatens rett til å eksistere.
Egeland tar heller ikke høyde for det faktum at Israel har vært utsatt for angrep fra omkringliggende bandittstater siden dag én. Ei heller at det er nødvendig for Israel å være STERKE militært med et slikt ekstremt press fra alle kanter. Hvis israelerne(jødene) skulle holdt til i kibbutzer og vært idealister, så hadde ikke staten eksistert i dag. De hadde vært utryddet. Jødene hadde vært jaget på havet. Egeland bryr seg altså ikke om at Israels militære styrke henger sammen med det ekstreme presset utenfra og er deres eneste utvei for å overleve i et ekstremt miljø. I et fritt land som Israel er det mulig å være leve i en hippietilværelse som Egeland drømmer om, men det hadde neppe vært en god strategi for særlig mange i befolkningen...
Han nevner Tyrkia også. Forholdet til Tyrkia råtner på rot. Igjen er jo alt Israels skyld. Man nevner ikke at Tyrkia har fått en noe religiøs (muslimsk) regjering og at det muligens har en sammenheng med stadig dårligere forholdet. Ikke ene og alene, men det er et viktig element, tror jeg.
onsdag 26. mai 2010
Palestinaekstremister og Eurovision Song Contest
Jeg har aldri blitt særlig engasjert av Melodi Grand Prix og Eurovison Song Contest, men 2010 skulle vise seg å bli året hvor det forandret seg.
Palestinakomiteen har meldt ifra om at de kommer til å demonstrere mot Israel og sangeren Harel Skaat, hele denne uken. Man har jo tidligere mistenkt en viss politisk innflytelse ved visse avstemningsresultater i denne konkurransen, men Palestinakomiteen tar det hele frem i lyset og kjører på med sin politiske propaganda. De ønsker at Skaat og den israelske delegasjonen skal føle seg uvelkomne i Norge og aller helst at Israel skal nektes å fremføre bidraget i år. Palestinaekstremistene skal stå utenfor Telenor Arena og dele ut flygeblader med et palestinsk flagg på den ene siden. Håpet er at folk skal holde opp dette flagget når Skaat synger.
At Israel er omgitt av bandittstater som vil jage jødene på havet og ikke anerkjenner Israels eksistens*, er ikke noe som Palestinakomiteen vektlegger i sin argumentasjon i forhold Israel. Da ville jo ikke så mange lyttet til propagandaen deres. Jeg er sannelig ikke sikker på at noen andre land ville klart å fremstå like sivilisert og "elegant" som Israel i sitt millitære forsvar og krigføring, i en tilsvarende ekstrem situasjon.
Palestinakomiteen omfavner altså krefter i midtøsten som fremmer ekstremt jødehat og ikke anerkjenner staten Israels eksistens. Israel anerkjenner sine naboers eksistens og ønsker sågar et godt forhold til dem. De arabiske landene som omgir Israel har hver for seg en liste over menneskerettighetsbrudd og uhyrligheter som er så lang som et vondt år. Israel er et demokrati, med sine feil og mangler selvsagt. Men endog et demokrati med en fri presse og hvor folk kan leve fritt, uavhengig av sin religiøse tro, politiske oppfatning og seksuelle orientering.
Men det er altså Israel som er den store syndebukken i verden og Harel Skaat er denne djevelske statens apostel. Denne jøden må jages hjem! Eller? Israel er jo ikke anerkjent av Palestinakomiteen og deres likesinnede, så han bør vel egentlig bare jages på sjøen sammen med de andre jødene?
Nei, Palestinakomiteen og deres likesinnede er kviser på samfunnets rumpe. Det er som regel krefter langt ute på venstresiden, totalitære i holdningene og fiendtlig innstilt til vår viktige judeokristne arv og det eneste fungerende politiske system: kapitalismen. De er parasitter som kan få samfunnet til å råtne fra innsiden, med de ideologier de forfekter. De hater hele vår samfunnsoppbygning og de fremelsker innflytelse fra samfunnsfiende nummer én i vesten: islam. Jeg må skynde meg å tilføye at jeg ikke oppfordrer til hat mot den enkelte muslim. Jeg forsøker alltid å møte mennesker som individer i min hverdag.
Så tilbake til Eurovision Song Contest. Israel får i år min første stemme noensinne i denne konkurransen og jeg håper de vinner. Så kan vi spytte på Palestinakomiteen. Billedlig talt, selvsagt. Man er jo et sivilisert menneske, i motsetning til enkelte andre. Heldigvis er Harel Skaat en fantastisk sanger med en innlevelse og sjel som Didrik Solli-Tangen bare kan drømme om.
Palestinakomiteen har meldt ifra om at de kommer til å demonstrere mot Israel og sangeren Harel Skaat, hele denne uken. Man har jo tidligere mistenkt en viss politisk innflytelse ved visse avstemningsresultater i denne konkurransen, men Palestinakomiteen tar det hele frem i lyset og kjører på med sin politiske propaganda. De ønsker at Skaat og den israelske delegasjonen skal føle seg uvelkomne i Norge og aller helst at Israel skal nektes å fremføre bidraget i år. Palestinaekstremistene skal stå utenfor Telenor Arena og dele ut flygeblader med et palestinsk flagg på den ene siden. Håpet er at folk skal holde opp dette flagget når Skaat synger.
At Israel er omgitt av bandittstater som vil jage jødene på havet og ikke anerkjenner Israels eksistens*, er ikke noe som Palestinakomiteen vektlegger i sin argumentasjon i forhold Israel. Da ville jo ikke så mange lyttet til propagandaen deres. Jeg er sannelig ikke sikker på at noen andre land ville klart å fremstå like sivilisert og "elegant" som Israel i sitt millitære forsvar og krigføring, i en tilsvarende ekstrem situasjon.
Palestinakomiteen omfavner altså krefter i midtøsten som fremmer ekstremt jødehat og ikke anerkjenner staten Israels eksistens. Israel anerkjenner sine naboers eksistens og ønsker sågar et godt forhold til dem. De arabiske landene som omgir Israel har hver for seg en liste over menneskerettighetsbrudd og uhyrligheter som er så lang som et vondt år. Israel er et demokrati, med sine feil og mangler selvsagt. Men endog et demokrati med en fri presse og hvor folk kan leve fritt, uavhengig av sin religiøse tro, politiske oppfatning og seksuelle orientering.
Men det er altså Israel som er den store syndebukken i verden og Harel Skaat er denne djevelske statens apostel. Denne jøden må jages hjem! Eller? Israel er jo ikke anerkjent av Palestinakomiteen og deres likesinnede, så han bør vel egentlig bare jages på sjøen sammen med de andre jødene?
Nei, Palestinakomiteen og deres likesinnede er kviser på samfunnets rumpe. Det er som regel krefter langt ute på venstresiden, totalitære i holdningene og fiendtlig innstilt til vår viktige judeokristne arv og det eneste fungerende politiske system: kapitalismen. De er parasitter som kan få samfunnet til å råtne fra innsiden, med de ideologier de forfekter. De hater hele vår samfunnsoppbygning og de fremelsker innflytelse fra samfunnsfiende nummer én i vesten: islam. Jeg må skynde meg å tilføye at jeg ikke oppfordrer til hat mot den enkelte muslim. Jeg forsøker alltid å møte mennesker som individer i min hverdag.
Så tilbake til Eurovision Song Contest. Israel får i år min første stemme noensinne i denne konkurransen og jeg håper de vinner. Så kan vi spytte på Palestinakomiteen. Billedlig talt, selvsagt. Man er jo et sivilisert menneske, i motsetning til enkelte andre. Heldigvis er Harel Skaat en fantastisk sanger med en innlevelse og sjel som Didrik Solli-Tangen bare kan drømme om.
torsdag 11. mars 2010
Umiddelbar reaksjon og tanker rundt filmen "Boy A"
Jeg så nettopp en film hjemme hos meg selv. Den har stått lenge i hyllen, men ble nå til syvende og sist vist frem på lerretet.
Den tar for seg en gutt på 24 år som kommer ut av fengselet etter å ha vært innesperret i 12 år. Foranledningen til fengselsoppholdet kan spores til en tragisk barndom og et oppvekstmiljø som til syvende og sist gjorde ham medskyldig i et drap av ei jevnaldrende jente. Nå skal han altså komme ut i samfunnet igjen og får begynne et nytt liv med ny identitet. Han er i media kjent som "Boy A", siden dette drapet altså ble begått sammen med en annen. Dette er også tittelen på filmen og romanen den er basert på.
I disse tider er det endelig litt diskusjon rundt ulike elementer som former et menneske fra barnsben av. Løgnen om at vi fødes som blanke ark (uten kjønnsforskjeller til og med!) blir endelig motsagt. Jeg skal ikke gå videre inn på den diskusjonen her. Det er det sikkert andre som er bedre på enn meg. Men filmen "Boy A" viser et tilfelle hvor man nok kan skylde på miljøet for ulike negative hendelser. Jeg sier ikke at man ikke ha ansvar for egne handlinger, men at dårlige oppvekstvilkår kan skade et barn og legge føringer for valg i livet.
Gutten i hovedrollen blir hetende Jack når han kommer ut av fengselet, så jeg bruker det navnet her.
Jack vokser opp med foreldre som åpenbart gir ham lite omsorg og kjærlighet. Faren virker både alkoholisert og voldelig. Han kommer ustelt til skolen og virker ufokusert. Skolen tar ikke situasjonen alvorlig og læreren lar ham virkelig føle skammen over at han ikke henger med i timen. Ingen interesse for de bakenforliggende årsaker der i gården. Jack mobbes av medelever og eldre gutter i nabolaget. Han opplever t.o.m. å bli slått av dem.
Jack er ensom gutt uten venner, men plutselig en dag blir han kjent med Philip. Han virker også ha en ganske stusselig tilværelse og har et ganske hardt skall. Philips får ut mye av aggresjonen og hatet sitt gjennom vold og mishandling av dyr. Det ser vi bl.a. i en scene hvor han forsvarer Jack og virkelig går til brutalt angrep på guttene som plager han. I tillegg ser vi en annen scene hvor han fisker i en elv, kun for å mishandle fisken.
Jack blir hengende sammen med Philip, av mangel på bedre alternativer. For å gjøre en lang historie kort, så blir Jack involvert i mishandlingen av ei jente. Hun dør som en følge av mishandlingen og gutta ender opp i fengsel. Philip dør i fengselet. Den offisielle forklaringen er selvmord, men Jack vet bedre. Philip ble drept av medfanger.
Så tilbake til løslatelsen av Jack. Han må altså ha en ny identitet for å unngå alle dem som hater ham. Det er jo mye sterke følelser rundt et slikt brutalt barnedrap. Drap er jo alltid tragisk, men offerets alder og brutaliteten i utførelsen, tilfører en ekstra dimensjon. Det er altså mange som gjerne vil ta rotta på Jack når han kommer ut av fengselet. Det er t.o.m. utlovet en dusør på nettet, for den som klarer å ta ham.
Jack får hjelp av en meget sympatisk mannlig sosialarbeider. Han får en leilighet og jobb. Gjennom jobben får han også oppleve vennskap og kommer inn i et forhold til ei dame. Fortiden må for enhver pris skjules, siden avsløringen vil ødelegge hans nye liv og sette hans liv i fare.
SPOILER:
Han kommer godt inn i sitt nye liv, men sosialarbeiderens sønn klarer å komme seg inn på farens PC og avslører Jack. Det gjør at alt raser sammen for ham og mister jobb, vennskap og kjæreste. Han opplever å komme på førstesiden av avisene igjen og journalistene venter som gribber utenfor leiligheten hans. Filmen slutter med at han gjør seg klar til kaste ut fra en brygge og avslutte livet der.
Det er noen ekstra elementer jeg kunne ha nevnt, men jeg kan ikke avsløre alt
TANKER RUNDT TEMATIKKEN:
Poenget mitt med å skrive alt dette, er at filmen fikk meg til å tenke. Ikke verst bare det.
Når jeg hører om liknende hendelser som dette barnedrapet, så tenker jeg på gjerningspersonene som monstre. De som f.eks. drepte 2-åringen James Bulger for noen år siden, fikk et massivt hat mot seg og har det fortsatt. Det er naturlig å tenke de verste tanker rundt slike gjerningspersoner og føle forakt og hat. Det er ikke spesielt sunne følelser, men en naturlig reaksjon.
Ved å se denne filmen må man faktisk sette seg inn i gjerningspersonens situasjon. Man får innblikk i de hendelser som styrer livet hans i feil retning, men også den i den 24-åringen som skal ut av fengselet og er klar for å begynne på nytt. Man konkluderer gjerne med at noen som utfører slike voldshandlinger er onde eller fullstendig "syke på sinnet". I "Boy A" får man se noe som faktisk skjer i dag, at myndighetene lar slike personer prøve seg nytt, med ny identitet. I prosessen fra å være et ulykkelig barn til å bli en voksen, kan det jo skje ganske mye. Man kan jo ikke ta for gitt at et menneske et uforbederlig?
Motviljen mange har mot et slikt menneske etter mange år, er kanskje basert mye i avskyen for voldshandlingen og det hatet/negative følelsene man har mot gjerningspersonen(e).
Er det riktig at en slik ugjerning skal straffes med livslang avskjerming fra samfunnet, hvis personen er mentalt frisk nok til å begynne et nytt liv etter noen år? I "Boy A" får vi jo på flere måter se at Jack og Philip selv er offer for overgrep og hvor muligheten for et godt liv er hindret. Hvis man klarer å holde to tanker i hodet samtidig: Bør ikke disse også få en mulighet til et "normalt" liv, på tross av ugjerningen de har begått?
Denne filmen fikk meg til å tenke på denne vanskelige tematikken og faktisk sette meg inn i gjerningspersonens situasjon. Jeg sympatiserte med Jack, samtidig som jeg kjente en naturlig avsky for drapet. Det er jo litt surrealistisk å sympatisere med en morder, og spesielt en barnemorder.
VURDERING AV FILMEN:
Teksten ovenfor er skrevet som en umiddelbar reaksjon på filmen. Jeg har ikke rukket å fordøye alt ferdig ennå, men ønsket å skrive ned tankene mine. Kanskje det var nødvendig?
Filmen er uansett strålende på alle måter. 5 på terningen i alle fall. Andrew Garfield gjør en flott prestasjon som Jack.
Den tar for seg en gutt på 24 år som kommer ut av fengselet etter å ha vært innesperret i 12 år. Foranledningen til fengselsoppholdet kan spores til en tragisk barndom og et oppvekstmiljø som til syvende og sist gjorde ham medskyldig i et drap av ei jevnaldrende jente. Nå skal han altså komme ut i samfunnet igjen og får begynne et nytt liv med ny identitet. Han er i media kjent som "Boy A", siden dette drapet altså ble begått sammen med en annen. Dette er også tittelen på filmen og romanen den er basert på.
I disse tider er det endelig litt diskusjon rundt ulike elementer som former et menneske fra barnsben av. Løgnen om at vi fødes som blanke ark (uten kjønnsforskjeller til og med!) blir endelig motsagt. Jeg skal ikke gå videre inn på den diskusjonen her. Det er det sikkert andre som er bedre på enn meg. Men filmen "Boy A" viser et tilfelle hvor man nok kan skylde på miljøet for ulike negative hendelser. Jeg sier ikke at man ikke ha ansvar for egne handlinger, men at dårlige oppvekstvilkår kan skade et barn og legge føringer for valg i livet.
Gutten i hovedrollen blir hetende Jack når han kommer ut av fengselet, så jeg bruker det navnet her.
Jack vokser opp med foreldre som åpenbart gir ham lite omsorg og kjærlighet. Faren virker både alkoholisert og voldelig. Han kommer ustelt til skolen og virker ufokusert. Skolen tar ikke situasjonen alvorlig og læreren lar ham virkelig føle skammen over at han ikke henger med i timen. Ingen interesse for de bakenforliggende årsaker der i gården. Jack mobbes av medelever og eldre gutter i nabolaget. Han opplever t.o.m. å bli slått av dem.
Jack er ensom gutt uten venner, men plutselig en dag blir han kjent med Philip. Han virker også ha en ganske stusselig tilværelse og har et ganske hardt skall. Philips får ut mye av aggresjonen og hatet sitt gjennom vold og mishandling av dyr. Det ser vi bl.a. i en scene hvor han forsvarer Jack og virkelig går til brutalt angrep på guttene som plager han. I tillegg ser vi en annen scene hvor han fisker i en elv, kun for å mishandle fisken.
Jack blir hengende sammen med Philip, av mangel på bedre alternativer. For å gjøre en lang historie kort, så blir Jack involvert i mishandlingen av ei jente. Hun dør som en følge av mishandlingen og gutta ender opp i fengsel. Philip dør i fengselet. Den offisielle forklaringen er selvmord, men Jack vet bedre. Philip ble drept av medfanger.
Så tilbake til løslatelsen av Jack. Han må altså ha en ny identitet for å unngå alle dem som hater ham. Det er jo mye sterke følelser rundt et slikt brutalt barnedrap. Drap er jo alltid tragisk, men offerets alder og brutaliteten i utførelsen, tilfører en ekstra dimensjon. Det er altså mange som gjerne vil ta rotta på Jack når han kommer ut av fengselet. Det er t.o.m. utlovet en dusør på nettet, for den som klarer å ta ham.
Jack får hjelp av en meget sympatisk mannlig sosialarbeider. Han får en leilighet og jobb. Gjennom jobben får han også oppleve vennskap og kommer inn i et forhold til ei dame. Fortiden må for enhver pris skjules, siden avsløringen vil ødelegge hans nye liv og sette hans liv i fare.
SPOILER:
Han kommer godt inn i sitt nye liv, men sosialarbeiderens sønn klarer å komme seg inn på farens PC og avslører Jack. Det gjør at alt raser sammen for ham og mister jobb, vennskap og kjæreste. Han opplever å komme på førstesiden av avisene igjen og journalistene venter som gribber utenfor leiligheten hans. Filmen slutter med at han gjør seg klar til kaste ut fra en brygge og avslutte livet der.
Det er noen ekstra elementer jeg kunne ha nevnt, men jeg kan ikke avsløre alt
TANKER RUNDT TEMATIKKEN:
Poenget mitt med å skrive alt dette, er at filmen fikk meg til å tenke. Ikke verst bare det.
Når jeg hører om liknende hendelser som dette barnedrapet, så tenker jeg på gjerningspersonene som monstre. De som f.eks. drepte 2-åringen James Bulger for noen år siden, fikk et massivt hat mot seg og har det fortsatt. Det er naturlig å tenke de verste tanker rundt slike gjerningspersoner og føle forakt og hat. Det er ikke spesielt sunne følelser, men en naturlig reaksjon.
Ved å se denne filmen må man faktisk sette seg inn i gjerningspersonens situasjon. Man får innblikk i de hendelser som styrer livet hans i feil retning, men også den i den 24-åringen som skal ut av fengselet og er klar for å begynne på nytt. Man konkluderer gjerne med at noen som utfører slike voldshandlinger er onde eller fullstendig "syke på sinnet". I "Boy A" får man se noe som faktisk skjer i dag, at myndighetene lar slike personer prøve seg nytt, med ny identitet. I prosessen fra å være et ulykkelig barn til å bli en voksen, kan det jo skje ganske mye. Man kan jo ikke ta for gitt at et menneske et uforbederlig?
Motviljen mange har mot et slikt menneske etter mange år, er kanskje basert mye i avskyen for voldshandlingen og det hatet/negative følelsene man har mot gjerningspersonen(e).
Er det riktig at en slik ugjerning skal straffes med livslang avskjerming fra samfunnet, hvis personen er mentalt frisk nok til å begynne et nytt liv etter noen år? I "Boy A" får vi jo på flere måter se at Jack og Philip selv er offer for overgrep og hvor muligheten for et godt liv er hindret. Hvis man klarer å holde to tanker i hodet samtidig: Bør ikke disse også få en mulighet til et "normalt" liv, på tross av ugjerningen de har begått?
Denne filmen fikk meg til å tenke på denne vanskelige tematikken og faktisk sette meg inn i gjerningspersonens situasjon. Jeg sympatiserte med Jack, samtidig som jeg kjente en naturlig avsky for drapet. Det er jo litt surrealistisk å sympatisere med en morder, og spesielt en barnemorder.
VURDERING AV FILMEN:
Teksten ovenfor er skrevet som en umiddelbar reaksjon på filmen. Jeg har ikke rukket å fordøye alt ferdig ennå, men ønsket å skrive ned tankene mine. Kanskje det var nødvendig?
Filmen er uansett strålende på alle måter. 5 på terningen i alle fall. Andrew Garfield gjør en flott prestasjon som Jack.
Abonner på:
Innlegg (Atom)